Alle bøkene starter med at han skal reise bort ei uke. Til barndomshjemmet, 60 mil over fjellet. I november. Han plages, barndommen plager ham, og han må dra. Noe trekker og drar. Hovedpersonen utforsker barndommens hemmeligheter og hendinger som han som barn ikke forsto – hvorfor mor ba ham om å stå i mørket utenfor lyssirkelen til utelyset for å vente på et spesielt lys, og søstra som døde som spedbarn to år før ham og som foreldrene aldri snakka om. Først da faren er kommet på gamlehjem, spør han ham om hva som egentlig skjedde.
Barndom og død. Sorg, ikke bare som følelse, men også som en lengsel og drivkraft til å forstå, vite. Ikke bare hva som skjedde, men lengsel etter å forstå sitt eget liv, seg selv. Ønske om en forløsning av det som plager ham, kanskje en forsoning med sin egen barndom.
I 'Utmark' 1996, blir vi kjent med personen. Hovedpersonen er innflytta til ei lita bygd sørpå, jobber på skolen og bor der ’med ho han er gift med’. Drar til barndomshjemmet som står tomt, moren døde for 3 år sida, far er på gamlehjem. Vi får vite hva som driver ham og hvorfor, hovedpersonens indre dialoger vandrer gjennom barndomsminner, tanker og følelser.
I 'Stemmer, steg: ein drøm' 2002, er faren død, men oppsøker sønnen som er tilbake i huset. Den indre dialogen er drømmende, fantasi.
I 'Vinterbarn' 2007, møter hovedpersonen barnet/seg selv og andre avdøde i familien som sto ham nær og som kommer for å forklare. Hovedpersonen tar et kraftig oppgjør med ei barndomsbygd i total forandring.
Handlingen skjer gjennom det hovedpersonen observerer i sitt indre: tanker, minner, følelser, bemerkninger, kommentarer, - aldri uttalt, det er også gjennom den indre dialogen at vi tar del i det han opplever i det ytre; beskrivelser av landskapet rundt ham, det stille livet i huset: koke kaffe, se på landskapet utenfor vinduet, hører naboens traktor, ta en tur med båten, kjøpe kaffe, brød og aviser på butikken og det raseri han kjenner over at bygda og heimplassen forsvinner til turister og de som vil bygge ut og fornye – det ytre er inntrykk som vekker minner og følelser til live.
Lange dvelende setninger, langt mellom hvert punktum, mange komma. Bruker du-form, hvor du er ham selv. Skaper en en distanse som passer veldig bra til dette indre landskapet. Skriver også alt i nutid, både minnene og det som faktisk skjer nu. Poetisk språk. Gjentagelser, men ikke stillstand. Skriver tett på en puls som banker under alt som skjer, en energi som driver fremover.
Passer til høstlesning, bøkene lukker seg om deg, tar deg med inn i en stille, indre verden.
Lån "Utmark"
Lån "Stemmer, steg"
Lån "Vinterbarn"