En historisk roman som foregår i Oslo, på Eidsvoll og i Nordmarka i årene 1830-1849. Romanen er basert på ei kjent og virkelig historie som det ikke finnes mye dokumentasjon om. Bernhard Herre levde mellom 1812-1849, hans bok ’En jegers erindringer’ ble utgitt etter hans død.
Bernhard kommer til Christiania fra København sammen med sine foreldre og sin søster. Faren er kjøpmann og konkurs, nu ønsker han å starte på nytt i Christiania. Familien blir en del av societeten, og Bernhard møter de to menneskene som skal komme til å bety mest for ham – Camilla som han elsker, og Welhaven som han beundrer, som venn og forfatter.
Men Camilla forelsker seg i Welhaven. Welhaven, lovende forfatter, ser i Camilla en mulighet til kontakt med hennes bror Henrik. Men Henrik liker ikke Welhaven, og ønsker ikke hans besøk. Ei heller at han omgås Camilla. Bernhard får dermed rollen som budbringer og anstand for de to. Camilla tolererer Bernhard som en innpåsliten venn, og Welhaven bruker Bernhard etter sitt forgodtbefinnende - tidvis som venn og innforstått, tidvis hundser og sjikanerer han ham.
Bernhard er utenfor ’det gode selskap’, han er venneløs og uten selvtillit. Foreldrene er skuffa over Bernhard, han duger ikke, er ikke god nok og får ingenting til. Han har ikke klart å skape seg et eget liv, det finnes ingen ’oppdrift’ i ham. Når faren går konkurs også i Christiania, mister familien huset og sin posisjon i sosieteten og det går utforbakke med Bernhard. Men Camilla og Welhaven er fortsatt avhengige av ham, og han av dem, og han lar seg bruke.
Boka ligger nær opp til 18oo-tallets Christiania i måten omgivelser, personer og deres foretagender er beskrevet. Derfor er hverken kjærlighetshistorien eller Bernhards komplekse følelsesliv og sinn beskrevet psykologisk, årsaksforklart eller fortolka. Dette er en styrke ved boka og som leser spør en seg hvordan Bernhard fikk seg til å oppføre seg og gjøre som han gjorde? Boka gir ikke svar, men etterlater leseren i undring. Denne undringen over menneskenes mange måter å leve livet på, sitter i meg lenge etterpå – som en åpenhet mot livet. Det finnes ingen fasit for hvordan livet skal leves.
Det er ikke mye handling i boka, men den er aldri kjedelig. Teksten er brutt opp i korte og lengre passasjer, og veksler mellom fortellerstemmer, tid og sted. Forfatteren tør å være langsom og dvelende, noe som gjør boka til en veldig poetisk roman.

Tao

Lån denne