Boka er en monolog, hvor ’vår mann’ forteller om sitt eget liv. Han er oppvokst ved Tanaelva, med norsk mor og finsk far, søstre og tanter. Nu er mor død, han er 60 år og plutselig har han tid til å høre sine egne tanker.
Han minnes og reflekterer og lar oss ta del i sin samiske oppvekst, hverdag i heimen, sine små yrkeskarrierer, kjærlighet og marknad og håndarbeidskurs - som eneste mannlige deltager. Og ikke minst, samlivet med mor.
Mor var ’ikke høyvokst men hun var bred’. Hun styrte, regjerte. Kontrollerte. Visste best. Grep inn i alle tildragelsene i livet til ’vår mann’. Formante, men var uvillig til å svare på spørsmål.
Minnene hans er beskrevet med humor og tragikomikk, men vi merker alvoret og sorgen hans over ’tapt’ liv. Særlig tapet av sin store kjærlighet, også mors verk. Fornøyelig er beskrivelsen av å tilhøre to land, med forskjellige lover og regler og hvordan ho mor turnerte disse slik det passa ho.
Boka har utgangspunkt i samisk kultur, ja, men den skildrer også den allmenne og universelle erfaring at alle menn alltid er sønner av sine mødre, og kvinner alltid mødre til sine sønner.
Boka har parallelltekst på norsk og nord-samisk.
TAO
LÅN DENNE