Johan Harstad har valgt den folkekjære barnebokfiguren Albert Åberg som romanhelt i sin siste bok. Vel og merke en helt av den tragiske sorten, for dette er ikke bare en historie om Albert Åberg, men også en dommedagsfortelling. Vi skjønner ikke hvordan det kommer til å ende, men vi frykter det verste.
Harstad starter romanen med deprimerte pappa Bertils død i september 2007. Albert, en mann som nå er i førtiårene, reagerer med lettelse over å endelig få lov til å ta fatt på sitt eget liv.
Vi får tilbakeblikk til da Albert er i tyveårene og ikke står ut pappa Bertils apati, tristhet og ”skal bare” lengere. Han begir seg ut på interrail med kompis Viktor hvor han kaster seg ut i tilfeldighetenes vold. Vi blir tilnærmet lommekjent i Paris, 80-talls hits ringer i ørene, vi hører om Alberts gryende muligheter som forretningsmann, om kjærlighet og vennskap som dukker opp med et smell og aldri forsvinner.
Via retrospektive krumsprang gjennom hele romanen får vi innblikk i Alberts barndom. Vi får vite hva som egentlig skjedde med Alberts mamma, om Milla med det røde håret som kan alt og ga opp alt, om Viktor og Åke.
Det ene året hvor Albert er strandet i Paris er det enda håp å skimte i Alberts liv. Han har funnet kjærligheten, venner og har et engasjement for verden rundt seg. Albert begynner å tro at han har funnet noe eget, og det gjør vi også.
Mønsteret begynner å rakne når Albert bestemmer seg for å tilbakevende til Hässelby, når pappa Bertils klamrende selvutilstrekkelighet til slutt hanker Albert inn og han oppgir tanken om et eget liv.
Så dør Bertil. I tiden som følger tar Albert seg jobb i Clas Ohlsson, henger med sine barndomsvenner Viktor og Åke og treffer omsider (nesten) ei jente. Mennesker forsvinner, som hvisket bort med en ”altfor grundig klut”, en leilighet tømmes for inventar, en mann viser seg å følge Alberts liv som en rød tråd. De merkelige hendelsene kommer hyppigere, Albert mister stadig mer grepet, og det gjør jeg som leser også. Hva er det egentlig som skjer? Hva er det egentlig han (Harstad) vil?
Romanens kulturelle og politiske referanser, i tillegg til Harstads assosiative og filmatiske språkføring, gir leseren en følelse av å være der det skjer. Det er et lett og godt språk å være i. De politiske referansene er sikkert tilstrekkelige til å kunne gi en samfunnskritikk. Noe jeg ikke skal gjøre. Jeg vil heller se Johan Harstads siste roman som en dommedagsfortelling om voksenlivets frihet i kontrast til barndommens trygghet, om ansvar overfor omverden og ansvar for eget liv.
Hässelby er fortellingen om hva som skjedde med Albert Åberg da Johan Harstad tok fra han hans todimensjonale sjablongfigur og ga han en kropp av kjøtt og blod istedet.
Ganske dårlig gjort i grunn.
AKS
LÅN DENNE