Jo høyere tida stiger jo lykkeligere er man for dikt. De er skjær i sjøen, man gladelig forliser mot, kjemper seg opp langs, og hviler på. Nyanserte lydbilder å føre en indre, nødvendig samtale med. Mye poesi kretser rundt tidas mysterium. Det er også en understrøm i Frank Stubb Micaelsens diktsamling fra 2007: Øyeblikkets museum. Nåtidssituasjoner dyppet i mytisk lava har skapt presise avtrykk i et poetisk Pompei nå åpent for publikum. Diktsamlinga er tilegnet Paal Brekke in memoriam. Det er en god link å følge. Men tilbake til hjemmesida :

EN ENGEL MED VINGER AV ØYEBLIKK

Endelig hjemme ! Vi danser foran tven, ler, kler oss
nakne i den lune stua. Idet vi laster ned en film
fra nettet flyr en spurv mot vinduet og blir liggende
livløs på hellene. Det går mye på design.
En jukeboks fra femtiårene spiller en ballade
om en engel med vinger av øyeblikk, små lamper flimrer
i blått og grønt. Nå våkner spurven, blafrer vekk.

Så rister det. Murveggen sprekker
og dalende aske gjør vinduene svarte.
Naboene forsvinner. Vi hører noen svake rop.
Vi som redder oss ut, manøvrerer oss
gjennom lag av aske.

Vi brenner oss på størknende lava.
Med en reinkarnert nysgjerrighet vil vi en gang
med skjeer skrape frem kropper, rytmisk gnissende, forsiktig.
Så tar vi avstøpninger, legger dem

i glassmontere og venter på deg, i fosterstilling
med en mobil smeltet inn mot øret.

Les denne boka og hold deg levende i vinter !

LÅN DENNE