ET KALEIDOSKOP AV EN ROMAN

I litteraturkritikken bruker vi begrepet bevissthetsstrøm. Skrivemåten innebærer at man skildrer en persons tanker uavbrutt, med de sprang og brudd som naturlig finnes i et menneskes bevissthet. De mest kjente eksemplene på dette er Ulysses av James Joyce og Mrs. Dalloway av Virginia Woolf.

Trude Marstein benytter seg av denne skrivemåten i GJØRE GODT. Men her følger vi hele 118 forskjellige bevisstheter eller personer. Alle bor i samme lille by og alle har relasjoner til en eller flere av de andre i boka. Hver enkelt forteller sin historie i jeg-form i forholdsvis korte bolker, hvor hver bolk eller fortelling biter den neste i halen .
Slik flytter man seg fra en person til den neste gjennom hele boka. Alle kommer til orde flere ganger, noen mange ganger.

Handlinga er lagt til ei helg i juli og kretser rundt et stort femtiårslag for Karoline, som alle personene har et forhold til på en eller annen måte. Man kan si at dette er en form for kollektiv samlivsroman hvor det stadig trer fram nye mønstre som så blir snudd på hode igjen.

Boka er en beskrivelse av mennesket både som del og helhet. Noen linjer av den engelske dikteren John Donne oppsummerer bokas anliggende på en vakker måte:
”Intet menneske er en Øy, hel og ubeskåren i seg selv.
Hvert menneske er et stykke av Fastlandet, en del av det Hele”.

GJØRE GODT er fascinerende lesning som krever litt tålmodighet og som gir lønn for strevet!

LÅN DENNE

Et overflødighetshorn av ei bok. Denne boka kunne vært på 100 sider i stedet for 325 sider. Da hadde vi fått historien - selve ’plottet’ er ikke dypere. Men hva er ei elv uten elveleiene, munningene, osene og svingene den tar, for ikke å snakke om sideelvene? Hos Ulitskaja er det nettopp sideelvene som danner historien. De mange personene og deres gjøren og laden, forbindelsene eller mangelen på forbindelse mellom dem. Jo, det kan virke forvirrende. Boka hopper fra person til person, - de har ofte forskjellige navn, og mellom fortid og nåtid. Likevel, når man nærmer seg slutten, trer veven tydelig fram, og bokas historie folder seg helt ut.
Kvinnene er dominerende i boka. Mange kvinner. Kvinnene og deres barn, først og fremst, så deres menn. Medea er renningen i veven.
Hun er nummer 6 i en søskenflokk på 13. Da hun var 16, i 1916, døde foreldrene og hun hadde 5 mindre søsken å ta seg av, de to andre ble sendt til en tante. Hun ble gift, men fikk ingen barn, og når vi møter henne i bokas nutid – 1970-80-tallet, er hun enke. Hun bor på landet, i en liten landsby på Krim-halvøya. Og hit strømmer hennes nært på 30 tantebarn, etter nøye oppsatt tidstabell. På nabogården huser de også feriegjester. Det utspiller seg et sommerliv fullt av farger og smak, syn, lukter, drømmer og mareritt.
Det er særlig 5 personer vi blir nærmre kjent med. Deres historier, innbyrdes møter og forhold til hverandre, også etter at de har reist fra Medeas landssted og tilbake til byene de bor i, får stor plass i boka. Deres møter får direkte innvirkning på Medea og hennes søster Aleksandra, som ikke har hatt kontakt med hverandre på 25 år, av en helt spesiell grunn.
Medea og Aleksandra er de siste renrasede grekere igjen av deres familie, som i en fjern fortid slo seg ned på Krim. Medea er den siste som kan snakke den gamle pontiske dialekten. Hennes jevngamle Krim-grekere er enten døde eller deporterte. Medea lever og opprettholder den greske kulturen, mens nye generasjoner bringer nye kulturelementer med seg til sommerstedet.
Boka skildrer kvinners liv i hovedsak - deres arbeid i kjøkkenet og med barna, deres tanker, følelser og relasjoner, alt beskrives med detaljer som aldri oppleves pålessede, bare selvfølgelige og integrert i handlingen. Detaljenes rikdom, sideelvene, tilfeldighetene som skaper et liv; boka har et stort blikk på de nære tingene. Men også det sovjetiske storsamfunnet og de historiske begivenhetene får sin plass, gjennom deres inngripen i enkeltmenneskene.

LÅN DENNE

Megrez er en intens, men lavmælt slektsroman om galskap i familien. Men også en oppvekstroman, hvor Tones oppvåkning til egen seksualitet og kjærlighet kan leses som en årsaksforklaring til galskapen.
Tone bor sammen med mamma og pappa i byen. Mamma er sinnslidende og sendes med jevne mellomrom på sykehus. Somrene tilbringer Tone hos noen slektninger på landet.
Sammen med guttene i familien der, Martin og Nikolai, utforsker Tone vennskap og seksualitet , og grensene for lek og alvor. Hun våkner opp til det hun sakte forstår er en gryende kjærlighet.
Tone som voksen bor alene i byen og livnærer seg som performanceartist, hvor avkledning og snegler inngår som en del av forestillingene.
Disse tidsperspektivene, Tones oppvekst og Tone som voksen, smelter gradvis sammen, opplevelsene på landet flettes sammen med Tones opplevelse av galskapen som går i arv i familien. I bokas siste del kommer det hele til overflaten og blir synlig på en intens måte.
Megrez er navnet på en stjerne som ble forelsket i en jordisk mann. De prøvde å nå hverandre, men hun ble oppdaget av Store Far, som straffet henne, og hun sluknet. ’Å sette seg opp mot de regler som er satt, kan ingen.’
Boka slutter likevel med et håp om hvordan stjernen igjen kan komme til å lyse.
Forfatteren skriver i et lavmælt, utforskende språk, lagt nært på de sanselige, kroppslige opplevelsene av det som skjer. Samtidig skildres familien på landet og somrene hos dem klart og visuelt, også morens galskap i den lille byleiligheta og ’venninnene ’på skolen beskrives levende og ’fra innsida’.

Lån denne