Dette er ei rar og vakker lita bok om våre forsøk på å få liv og død til å henge sammen på et vis. Den utspiller seg på og omkring en kirkegård, men er ingen trist bok. Den er alvorlig og varmt humoristisk. Vi møter mennesker som skriver brev til bl.a. kirkevergen og presten. Vi møter også presten gjennom hans dagbok og vi får graverens tanker om arbeidet på kirkegården.
Denne boka har nok av tid. Kanskje er den også en klagesang over den mangelen på tid som mange av oss opplever i dag.

Hovedpersonen i denne romanen er en 15 år gammel gutt med Aspergers syndrom. En meget spesiell bok, fortalt av en meget spesiell gutt. Han vet godt at han ikke er helt som andre barn, men han vet også at han kan noe som de andre på hans skole ikke er i nærheten av, og det er han stolt av. Han registrerer hver eneste detalj han ser og forsøker å anvende de metodene han har lært på skolen for å organisere informasjonen han mottar, så det ikke bare blir en overveldende mengde skremmende sanseinntrykk. Han har en masse regler for hva han kan og ikke kan gjøre. - Han skriver denne boken fordi hans støttekontakt vil at han skal gjøre det , og han beskriver de tingene som skjer med han på en veldig nøktern måte, leseren forstår ofte mer enn hovedpersonen selv. Bokas historie begynner med at Christopher finner naboens hund drept med en høygaffel og han begynner, i ordentlig Sherlock Holmes ånd, å undersøke hva som har skjedd med hunden, hvorfor vil ikke faren at han skal grave i den historien og hvordan kan det ha seg at moren som er død skriver brev til han ? En spennende bok helt til siste slutt og det er flott å følge Christopher på veien til å bli mer selvstendig og bryte noen av sine regler.